På dette stedet finnes rester etter ett av de mange tjærebrenningsanleggene i Norge. Tjære har vært viktig helt tilbake til forhistorisk tid. Det ble brukt som overflatebehandling av trevirke i hus og båter, til desinfeksjon, som medisin og som beskyttelse mot de underjordiske.

Tjære fremstilles ved at kull, treverk eller torv varmes opp med begrenset lufttilgang. Tjære ble produsert her i landet i tidlig middelalder og sannsynligvis også før den tid. I Midt-Norge har vi funnet spor etter såkalte myrmiler datert til 1100-tallet. Magnus Lagabøters Landslov fra 1276 og Gulatingsloven fastslår begrensninger for leilendingers rett til å brenne tjære. Tiende i form av tjære omtales også. Av disse eldste norske lovene går det fram at tjæreproduksjonene var omfattende i Norge i tidlig middelalder, og tjæring av både skip og kirker var lovregulert. I Jons kristenrett (erkebiskop Jon Raude) heter det at den som har kirkeombud skal bre kirken tredjehvert år. Magnus Lagabøters Gulatingslov sier om behandlingshyppigheten: «Men siden skulle Bønderne tiære Deres Kirke vel hver 3 vinter».

Gamle miletufter og andre spor etter tjæreproduksjon er kulturminner som ikke har vært tilstrekkelig påaktet. Vi har relativt sparsomme kilder når det gjelder utbredelse av de forskjellige produksjonsformene.

Flere nettressurser om tjære:

Les om ulike fremstillingsmåter på våre nettsider.

Les også om hvordan man overflatebehandler trevirke med tjære på våre nettsider.

Les mer om tjære på Norsk institutt for kulturminneforsknings nettsider.